Når sykdom forandrer hverdagen og livet, til utrygghet og en følelse av kaos for pasient og pårørende. Jeg har med kamera og en form for fotokollage forsøkt å formidle følelsen av å være fullstendig utenfor komfortsonen. Å tre inn i disse institusjonene med sine rutiner, kulturer og miljøer var overveldende. Å ha med alvorlig sykdom å gjøre var skremmende nok, men også møtet med fagkunnskapen og alle fagpersonene. Hvordan skal vi klare og absorbere alle spørsmål, meldinger og informasjon som hele tiden blir gitt? Særlig når disse blir forandret internt og eksternt mellom sykehusene og rehabiliteringsstedene. Usikkerheten begynner og melde seg, timebestillinger, forandring av timebestillingene, ulike diagnoser, hjemme/sykehus/rehab, ambulanse eller pasienttransport, medikamenter, undersøkelse eller innleggelse, leger/nevrologer/kirurger/ sykepleiere/fysioterapeuter/ergoterapeuter/ernæringsfysiologer. Følelsen av at ansvaret ligger på den pårørendes skuldre blir påfallende tung og kaotisk i kontakt med så mange institusjoner og fagfolk. Med kameraets hjelp har jeg forsøkt å uttrykke den kolossale informasjonsmengden samt møtet med alle de fantastiske menneskene som vi måtte forholde oss til. Har jeg lykkes? Det er det opp til deg å avgjøre.